Alive and kicking!

Lenge siden sist blogginnlegg nå gitt..
Etter nok en studie-fadese så har jeg nå besluttet å følge legens anbefaling og uføretrygde meg.
Jeg må rett og slett ta innover meg at selv om jeg har gode perioder så blir jeg faktisk syk igjen etterpå..
Legen anbefalte meg 100% uføretrygd i fjor vår da jeg nok en gang ikke fikk fullført mitt påbegynte prosjekt med å ta generell studiekompetanse fordi jeg ble syk.
Men da jeg ble frisk igjen utpå sommeren så bestemte jeg meg for å komme meg inn på Universitetet med realkompetanse og ta årsenhet historie. Jeg kom overraskende nok inn og studerte der til jeg igjen ble syk i jula..
Denne gangen er det først og fremst beina mine sykdommen har gått utover, og det sammen med svimmelhet har gjort ting litt mer tungvint enn nødvendig synes jeg. Jeg har humpa rundt på krykker en stund nå. Er så irriterende at ting som normalt sett ikke krevde noen anstrengelse nå tar så inmari lang tid...Hvorfor kan ikke den derre pinglekroppen min gjøre som jeg tenker og som jeg vil? Men oppi det hele har jeg blitt så takknemlig for mange ting jeg ikke tenkte på før. Ta feks feks benker! Det er så deilig å kunne se en benk i det fjerne der jeg krøkker meg avgårde i byen .Drosjesjåfører som passer på at jeg kommer meg trygt inn i bilen. Kafeer som ikke har 1km til toalettet. Bussjåfører som ikke gir inntrykk av at de blir stressa av sinke-farten jeg bruker på å gå opp trappa og inn i bussen.
Folk er også veldig behjelpelige og holder opp dører for meg og serverer meg ved bordet selv om man egentlig skal bestille ved disken. I det hele tatt så synes jeg de fleste mennesker gjør sitt for å gjøre livet lettere for meg. Og jeg tror folk flest liker å være greie. Det at det har blitt åpenbart og synlig for alle at jeg trenger litt hjelp ser ikke ut til å plage noen. Tvert i mot så virker det som om jeg med min svakhet gir mennesker en anledning til å være behjelpelige og greie . Som om de bare har venta på anledningen til vise seg som de omtenksomme menneskene de egentlig er. Ingen trenger å føle at de må tøffe seg ovenfor meg. Ingen hevder seg på min bekostning. Folk ler ikke rått om jeg faller, men iler til , hjelper meg opp igjen og spør om det er noe de skal hjelpe meg med.
Det er uvant å skulle være avhengig av andres gunst. Jeg har vel alltid klart meg selv vel?..
Har ikke hatt videre bruk for andre mennesker rundt meg, ihvertfall ikke praktisk sett.
Nei, dette er en ny erfaring gitt..og det er en god erfaring på mange måter.
Tenk hvis vi hadde latt andre mennesker forstå at vi har bruk for dem i større grad.
Det dreier seg kanskje ikke om å skulle være og gjøre så mye for andre mennesker, men om å la mennesker få lov til å være noe for en selv?