Helbredelse?

Lenge siden sist ja..
Er vel 3 mnd siden jeg skrev.
Ting skjer,ting skjer..

Akkurat nå er jeg på Kløvertun rehabilitering.
Det er en plass i Krstiansand for syke mennesker som skal trene seg opp igjen etter sykdom og sånn.
Gjennomsnittsalderen er vel ca 70(?) år.
Jeg er den yngste med mine 35 år og den nestyngste er vel i midten av 50 årene.
Jeg fikk jo som kjent ,for noen, betennelse øverst i ryggraden i tja...mai/juni engang(?)
Våkna på atelieret mitt etter å ha sovna på sofaen der og kunne altså ikke gå..
Kjiip opplevelse!
Mobilen hadde jeg for sikkerhets skyld glemt, så jeg ble liggende å rope "hjeeeelp" ut av vinduet en stund før jeg klarte å påkalle noens oppmerksomhet (som hadde mobil) og fikk ringt kjæresten min, Kenneth som bar meg ut og opp i 3.etg i blokka vi bor.
Det bar rett på Rikshospitalet i ambulanse hvor jeg var en stund før jeg ble sendt til sykehuset i Kristiansand, så på Kongsgård rehabilitering og så nå altså på Kløvertun rehabilitering.
Får cellegift og kortison intravenøst hver 14.dag og kortisonpiller hver dag.
Jeg trener hver dag med fysioterapeut, må bruke beina så de ikke svinner helt hen visstnok.
Nuvel..
Her har man altså en uhelbredelig sykdom + en Far i himmelen som helbreder all min sykdom..
Hm...
Jeg husker at jeg i mine svært så "åndelige" yngre(og friske) dager tenkte at: "Det hadde jo vært en god ide av Gud å la meg få en kjip sykdom, som Han i neste omgang helbreda meg for,slik at folk kunne se det og komme til tro"....
Tøff på avstand...
Jeg tror fremdeles at Gud kan helbrede meg.
Jeg tror det.
Jeg har kanskje bare ikke "grepet det"?
Gud har helbredet meg før.
Da jeg gikk på bibelskole så fikk jeg høre at man skulle tale Guds Ord til seg selv.
Jeg, som hadde lidd under Sosialfobi siden jeg var liten ,gikk meg en tur og sa Rom.8.1 høyt til meg selv.
Og da jeg hadde sagt det maaange ganger så..plutselig gikk det opp for meg!
Jeg hadde levd med en sånn skamfølelse (i kristne sammenhenger kalt fordømmelse) som igjen hadde ført til Sosialfobi.
Fra den dagen av har jeg aldri følt på den angsten!
Så jeg har erfart det:
Gud kan og vil helbrede.
Men jeg får ikke tak på det nå altså...må ærlig si det..
Jeg er ofte motløs på egne vegne.
Men jeg må bare holde fast på det at Gud VIL helbrede meg.
Så da er det vel opp til ham?



j

Søgne gamle prestegård

På søndag var jeg og Kenneth på kunstutstilling på Søgne gamle prestegård.

Nydelig plass, gode kaker og strålende sol.

Bildene var fine de også............

Alive and kicking!

Lenge siden sist blogginnlegg nå gitt..
Etter nok en studie-fadese så har jeg nå besluttet å følge legens anbefaling og uføretrygde meg.
Jeg må rett og slett ta innover meg at selv om jeg har gode perioder så blir jeg faktisk syk igjen etterpå..
Legen anbefalte meg 100% uføretrygd i fjor vår da jeg nok en gang ikke fikk fullført mitt påbegynte prosjekt med å ta generell studiekompetanse fordi jeg ble syk.
Men da jeg ble frisk igjen utpå sommeren så bestemte jeg meg for å komme meg inn på Universitetet med realkompetanse og ta årsenhet historie. Jeg kom overraskende nok inn og studerte der til jeg igjen ble syk i jula..
Denne gangen er det først og fremst beina mine sykdommen har gått utover, og det sammen med svimmelhet har gjort ting litt mer tungvint enn nødvendig synes jeg. Jeg har humpa rundt på krykker en stund nå. Er så irriterende at ting som normalt sett ikke krevde noen anstrengelse nå tar så inmari lang tid...Hvorfor kan ikke den derre pinglekroppen min gjøre som jeg tenker og som jeg vil? Men oppi det hele har jeg blitt så takknemlig for mange ting jeg ikke tenkte på før. Ta feks feks benker! Det er så deilig å kunne se en benk i det fjerne der jeg krøkker meg avgårde i byen .Drosjesjåfører som passer på at jeg kommer meg trygt inn i bilen. Kafeer som ikke har 1km til toalettet. Bussjåfører som ikke gir inntrykk av at de blir stressa av sinke-farten jeg bruker på å gå opp trappa og inn i bussen.
Folk er også veldig behjelpelige og holder opp dører for meg og serverer meg ved bordet selv om man egentlig skal bestille ved disken. I det hele tatt så synes jeg de fleste mennesker gjør sitt for å gjøre livet lettere for meg. Og jeg tror folk flest liker å være greie. Det at det har blitt åpenbart og synlig for alle at jeg trenger litt hjelp ser ikke ut til å plage noen. Tvert i mot så virker det som om jeg med min svakhet gir mennesker en anledning til å være behjelpelige og greie . Som om de bare har venta på anledningen til vise seg som de omtenksomme menneskene de egentlig er. Ingen trenger å føle at de må tøffe seg ovenfor meg. Ingen hevder seg på min bekostning. Folk ler ikke rått om jeg faller, men iler til , hjelper meg opp igjen og spør om det er noe de skal hjelpe meg med.
Det er uvant å skulle være avhengig av andres gunst. Jeg har vel alltid klart meg selv vel?..
Har ikke hatt videre bruk for andre mennesker rundt meg, ihvertfall ikke praktisk sett.
Nei, dette er en ny erfaring gitt..og det er en god erfaring på mange måter.
Tenk hvis vi hadde latt andre mennesker forstå at vi har bruk for dem i større grad.
Det dreier seg kanskje ikke om å skulle være og gjøre så mye for andre mennesker, men om å la mennesker få lov til å være noe for en selv?

Uæææææ...

Hjeeelp!! Hva skjedde.. Er dette bildet skummelt eller....







Men så : normal igjen..

Dette er forøvrig tatt på en koselig kafe i
Trondheim

Utfordring!

Fikk denne utfordringen fra søster Berit..

4 jobber jeg har hatt:
Sommerjobb med å kjøre toget i Kristiansand dyrepark, lærerassistent på Skjærgårdsskolen, vaskekjerring på Levende Ord, nattevakt på Autistenheten.

4 filmer jeg kan se om igjen: Atonement, Man in the moon, Garden state, Blade runner .

4 steder jeg har bodd: - Lofoten, Nordstrand, Nesodden, Bergen.

4 tv-show jeg liker: Scrubs, It-gjengen, Red dwarf, flight of the conchords.

Jeg har vært på ferie: Lofoten, Skottland, Israel ,Paris.

4 steder jeg heller ville vært nå: Ingen .

4 ting jeg liker å gjøre: Kunstne, samtale med forloveden min, Kenneth, tenke, lytte til musikk.

4 drømmer jeg har: Hus med hage , teleskop med kuppel i hagen, et langt liv og en pen hud! ;)

Ciniods laboratory

Høstlykke!

Jeg og Kenneth på tur i Ravnedalen.